Kulturkveld i Ullern menighetshus med tema Mærradalen
Man kan enda høre kattuglens skrik i Mærra-dalen. Våre
forfedre oppfatter skriket som "kle hvitt", og det skulle varsle død. Nå
tror man ikke lenger på det, men mange lar seg irritere av hannens sang "ho-ho
... hoh-ho-o-o" eller parets sang "i hvitt".
Kattuglen er en nyttig skapning å ha i nærheten, den spiser nemlig mus og
rotter, og spesielt de artene som er en lage i hus og hage.
Kulturkveldene i Ullern menighetshus er blitt en flott tradisjon. Kveldene
begynner alltid med en konsert inne i Ullern kirke. Her blir det snakket om
musikk som senere blir spilt.
Slik også onsdag 25. oktober 2006.
Villa Stranger
Etter konserten vanket det kaker og kaffe inne i menighetshuset. Det var mellom 60 og 70 personer til stede denne kvelden, noen fra Ullern
menighet og noen fra Ullern Historielag - og noen med tilhørighet på begge
steder.
Villa Stranger ønsket alle velkommen inn i salen, og introduserte Øivind
Rødevand som skulle snakke om Mærradalen.
- Hva sier dere, spurte Laila Sollie før hun slapp Rødevand til, heter det
Mærradalen eller Mærrada'n?
- Ved Lilleaker heter det det siste, svarte Rødevand.
Han fortalte videre at Mærradalen er dannet av en forkastning i jordskorpen
som skjedde for 200 millioner år siden. Som Lysakerelven er også
Mærradalsbekken en grenseelv. På vestsiden av elven ligger Ullernåsen, og på
østsiden Husebyåsen. Bekken har dannet grensen mellom Ullern gård og Huseby
gård.
Bekken begynner litt oppe i Holmenkollåsen. Den er nå lagt i rør mange
steder i det øvre området. Før rant den forbi husmannsplassen
Grindbakken. Den har også en gren som kommer oppe fra Voksen, og her er
bekken åpen mange steder. Men litt nærmere Huseby blir den borte og
forsvinner inn i rør. Først på den andre siden av Sørkedalsveien bruser den
i friheten igjen. Mærradalens venner har startet et arbeide for å forsøke å
få gravet bekken opp igjen på nordsiden av Sørkedalsveien. Her kan man følge
den i terrenget ved hjelp av av flere kummer som stikker opp. I dette området
kan du når du går tur her finne igjen rester etter Voksen teglverk.
Mærradalen starter oppe ved jordene til Voksen gård. På bildet her, som er
tatt like etter krigen, ser du Nordre Huseby gård. Bakenfor ligger Huseby
skole, som ble utvidet sterkt på slutten av 30-tallet. Bildet er hentet fra
"Fra bygd til by 5".
For mange av oss så er Mærradalen den trange dalen som går fra Sørkedalsveien til Radiumhospitalet. Det er en rik flora i dette området. Noen mener at dette skyldes at munkene fra Hovedøya hadde planter på Abbediengen gård og at disse enten har spredd seg naturlig, eller blitt plantet i dalen. Det var forskjellige meninger om dette, kanskje er det at det er fuktig og lunt i dalen som har gjort det rike plantelivet mulig? Går man tur her kan man se elg, rådyr, rev, grevling, hare og mange fugler. Rødevand sa at tidligere kunne man stadig høre kattuglen i dalen, og fikk svar fra salen at det kunne man gjøre nå også. En dame som bor ved dalen hadde hørt den ho-e kvelden før.
Husmannsplassen Mærradalen ble revet
i 1904, og huset ble flyttet til gåsedammen på Ullern gård. Grunnen var at
Andreas, som bodde på plassen, emigrerte til Amerika. Kone og barn lot han
være igjen i Norge. Hoffsjef Løvenskiold på Ullern ville imidlertid ikke at
de skulle bo der alene på grunn av de mange løse elementene som hadde slått
seg ned i dalen. Derfor flyttet han huset.
Rundt husmannsplassen vokste det mye hasselnøtter. Byfolk kom opp hit og
plukket nøttene, men det likte Johannes melkemann dårlig. Han var far til
til Andreas, og bodde på plasseng. Han jagde alle som forsøkte å plukke
nøtter vekk. Men han var glad i en dram, så tok du med en flaske til ham,
kunne du få plukke alt du ville. Husmannsplassen Mærradalen lå litt ovenfor
der Kolsåsbanen har sitt spor i dag. Det var 15 mål jord til plassen, og det
sies at hvis du nærmet deg Mærradalen, kunne du ikke se plassen som var
skjult bak en veldig frodig hekk av spirea.
Alle uteliggerne som bodde i dalen ble det så fortalt mye om. Mange i salen
hadde truffet disse. Tom Sverre Vadholm hadde fått i oppdrag å finne en gutt
som var blitt borte. Gutten hadde vært speider, og nå fikk han som
speiderleder i oppdrag å
gå fra plankeskur til plankeskur og spørre etter denne gutten. Han var overrakset over hvor hyggelige og
hjelpsomme disse menneskene var.
En kvinnelig beboer i dalen fortalte stolt at det var lett å finne huset hun
bodde i, fordi hun hadde gardiner i vinduet!
I 1960 kom brannvesenet og brant ned alle hyttene til uteliggerne i
Mærradalen.
Nå skulle dette "uteliggersvineriet" bort!
Øivind Rødevand fortalte om gårdene i nærheten av Mærradalen. Om Hovseter , om Nordre Huseby og flere andre gårder og plasser i området. Så tok han frem boken "Fra bygd til by 5 - Skøyen i sentrum" og leste høyt fra side 100 og utover. Her fortelles det om gårdsdrift og viktighet av å ha skikkelige hester. Per Rostad (1907-97) forteller her om sitt liv på flere gårder i Ullern sogn. Han fikk tilbud om å være forpakter på Hovseter av sin fetter som drev Hoff gård. Han måtte ha hester for å drive gården, og med 3000 kroner som han hadde lånt av sin fetter, skulle han skaffe hest. Selv om det var lavkonjunktur, var ikke det all verdens penger, da en måtte regne med å betale fra 1200 til 1500 kroner for en god hest, og seletøy kostet rundt 250 kroner. Han fikk høre at forpakteren på Bjølsen gård skulle selge to hester, og dro for å se på dem. Den ene hesten var en staselig fire års vallak, og den fikk han prutet ned til 1000 kroner. Den andre var en ni år ustelt vallak. Selgeren advarte ham mot den for "hesten var ikke helt å stole på". Han prøvde å hilse rolig på hesten, som svarte med et merkelig skrik. Han forteller at han verken før eller senere har hørt en hest bruke et slikt språk. Men ved hjelp av noen tykke tau fikk han sjekket villstyringen. Selgeren var imponert, og sa: "Je syns du ska kjøp'n fær je trur du greier'n, og tar du'n på flekken, ska du få'n for 550 kroner fullt oppsæla!" Så lykkelig var mannen da han hadde fått seg to hester og en sele for 1550 kroner. Men noen lett hest å ha med å gjøre var denne hesten, som fikk navnet Bronen, ikke. Jeg vil anbefale deg selv å lese historien i boken.
Det ble fortalt om hoppbakker og slalåmbakker i Mærradalen. Og om sprengning av en stor stein når slalåmbakken skulle bygges. Første dynamitt ladning gjorde ingen skade på steinen, og en av guttene som var med sa at han var sikker p at steinen kunne de ikke klare å sprenge. Han var så sikker at han plasserte ryggsekken sin oppe på steinen. Men da den neste ladningen smalt, gikk steinen i mange biter og ryggsekken for gjennom lufta og ble gjenfunnet helt ødelagt i toppe av et høyt tre.
Da det ble spurt om noen hadde noen opplevelser fra Mærradalen som de ville komme med, svarte Erik Hem at han godt husket idrettsdagene som Ullern skole arrangerte i dalen. En gang hadde han lånt sin fars ski, og i det ulendte og bratte terrenget klarte han å brekke skiene. Hans far var ikke spesielt blid når han fikk vite dette.
Det ble fortalt og snakket mye mer om Mærradalen. Du kan lese mer om dalen i Historielagets bøker. Det er en interessant dal å spasere i, så en søndagstur anbefales.