Håkerudtomta
Sidevalg, trykk på den siden du vil gå til:
1 - Reisen til Håkerudtomta, Ullern kirke og Skinnarbøl
3 - Gjennom skogen til Håkerudtomta
4 - Håkerudtomta, Gunnar Sønsteby og Rune Skoglund
5 - Bilde av alle og mat på Värdshuset Tvällen
Gunnar Sønsteby, alias Nr. 24, alias Erling Fjeld, alias Kjakan og meget mer, har et eget ry som sabotør og motstandsmann. I 1940 var han student. Han deltok i Hansteens skiløperkompani i Nordmarka. Fra første stund var han med på hemmelig motstands-arbeide. Han drev med aviser. Han var Milorg gutt. På et tidlig tidspunkt ble han britenes spesielle tillitsmann i det okkuperte Norge. Av den grunn gikk han i krigens første år fram og tilbake mellom Oslo og den britiske legasjonen i Stockholm. Gjennom tyskernes og svenskenes grensevakter.
I 1943 ble han kalt til England og ble Linge-kar etter en kort, og svært lite glansfull (!) skolegang ved sabotørskolen der borte. Det så lenge mørkt ut for Erling Fjeld, han fikk ingen jobb. Men høsten 1943 kom han seg hjem som altmuligmann for sin venn Knut Haugland. Innen kort tid hadde de gjennomført en rekke dristige operasjoner. Han ble aksjonssjef for Hjemmestyrkens Sentralledelse. Og, riktignok u- utnevnt, var han den selvskrevne leder for den såkalte Oslo-gjengen. Nr. 24 ble rent en institusjon, en av de store edderkoppene i Hjemmefrontens hemmelige nett. Denne unge gutten i den slitte jakken og med sixpencelua, hadde tillit og forbindelser på alle hold.
I tillegg hadde Nr. 24 teft og hell. Om og om igjen dukket han opp på rett sted og i den psykologiske time - og han forsvant igjen i det rette øyeblikk. Han kunne dra hjem fra en operasjon med uforrettet sak fordi det lå noe galt i luften, og gjennomføre oppgaven neste dag dristig og elegant.
Sidevalg, trykk på den siden du vil gå til:
1 - Reisen til Håkerudtomta, Ullern kirke og Skinnarbøl
3 - Gjennom skogen til Håkerudtomta
4 - Håkerudtomta, Gunnar Sønsteby og Rune Skoglund
5 - Bilde av alle og mat på Värdshuset Tvällen
Sidevalg, trykk på den siden du vil gå til:
1 - Reisen til Håkerudtomta, Ullern kirke og Skinnarbøl
3 - Gjennom skogen til Håkerudtomta
4 - Håkerudtomta, Gunnar Sønsteby og Rune Skoglund
5 - Bilde av alle og mat på Värdshuset Tvällen
Sidevalg, trykk på den siden du vil gå til:
1 - Reisen til Håkerudtomta, Ullern kirke og Skinnarbøl
3 - Gjennom skogen til Håkerudtomta
4 - Håkerudtomta, Gunnar Sønsteby og Rune Skoglund
5 - Bilde av alle og mat på Värdshuset Tvällen
Gunnar Sønsteby sto selv og ønsket oss velkommen frem.
Dette stedet hadde en viktig rolle for ham og kurertrafikken under krigen.
På dette bildet besøker Sønsteby Håkerudtomta like etter krigen.
Bildet er
tatt på svensk side av grensen, og det er fra hans bok Rapport fra "Nr. 24".
Det var dekket på god mat og man kunne få kjøpt godt drikke her på
Håkerudtomta, så vi som hadde vandret gjennom skogen følte oss nesten som de
som gikk kurerruten under krigen da vi satt oss ned og spiste, sultene etter
vandringen i sti løs terreng.
Så begynte Gunnar Sønsteby å fortelle. Han hadde brukt mye tid på å finne en
sikker rute som kurerene kunne bruke mellom Norge og Sverige. Mange steder var vurdert, men først
når han kom hit mente han at det perfekte stedet var funnet. Håkerudtomta ligger i Norge, men under
krigen var den eneste veien hit veien over grensen fra Sverige. Alma og Emil
Skoglund ble med og støttet dette med en gang. De hadde en sønn, Albins, om den gang
var i 25-års alderen. Han fikk beskjed fra motstandsfolk om å melde
seg inn i NS og spille nazist for å sikre kurerruten. Dette gjorde han,
og han klarte snart å skaffe seg et dårlig rykte blant gode
nordmenn. Mange så nok på Håkerudtomta som litt tyskervennlig. Dette skulle vise seg å komme godt med.
Albin hadde en yngre bror,
Rune Skoglund, og de og foreldrene gikk fra første stund med liv og sjel inn
for motstandsarbeide. De fulgte gang på gang kurerene inn til trygge steder
inne i Sverige. Av og til fikk Håkerudtomta, eller Tomta som den ble kalt,
besøk av tyskerne. Ofte var det kurerer oppe i andre etasje, og de satt med
nervene i helspenn og forsøkte å være stille som mus. Men det gikk godt hver
gang.
- De var jo jegere her, forteller Gunnar. - Og dermed godt kjent i det
norske området, og langt inn i Sverige. Det fantes ikke ve på norsk sidei, og merkelig
nok blandet ikke tyskerne seg opp i denne ensomme gården midt oppe på
grensen. Det står et skilt til Sverige like her borte. Grensen går langs
steinskigarden. Jeg kom gjennom her gang på gang. Vi hadde en postrute som
gikk her helt til krigens slutt. De fant aldri ut av det.
- Jeg kan gjenfortelle en liten historie. Da en av kurerene kom denne veien,
han het Einar Judén, het tolleren som bodde på svensk side Engelbrektson.
Hva var fornavnet hans?
- Ernst, svarer Rune Skoglund.
- Ja Ernst Engelbrektson. Og han var toller. Jeg viste at han måtte jo stå i
kontakt med denne gården. Han måtte jo være etterretningsmann, han er
piska-dausen ingen toller. Jeg fikk kontakt med ham allerede i 1942, og fra
den tid gikk jeg hver gang jeg kom fra Oslo opp og spiste aftens
hos Engelbrektson. Så ringte han ned til Charlottenberg, og der kom
landsfiskalen. Det var Minel og senere - hva var det nå han het -Gjerpe?
- Gjerpe, sier Rune Skoglund.
- Ja, jeg sa det først! Jeg kommer meg! De kom opp hit med bilen sin.
Jeg husker ikke hva den kjørte på, men det var i hvert fall ikke bensin. Så
hentet de meg og kjørte meg ned til Charlottnberg. De hadde en prat med meg,
det tok tre timer, og de fikk hvite alt de skulle. Jeg viste jo hvor en hver
tysker fra Halden til Trondheim var. Så satte de meg på sovevogn til
Stockholm. Så enkelt var det for meg, jeg samarbeidet med den svenske
etterretningstjenesten.
- Men det var en ung gutt her, han var 15 år gammel, ikke sant Rune? Så jeg
tenkte: Kan vi bruke han guttungen der? Og Rune ble med. Vi sendte kurerene
hit, og så reiste Rune med svær ryggsekk inn til Kongsvinger, og i den
ryggsekken var det 10 - 15 - 20 ting han kunne få dødsstraff for. Hvor mange
turer hadde vi til Kongsvinger?
Rune svarer at det vet han ikke, men at det var veldig mange.
- Dette stedet og de som bodde her står for meg som noe av det fineste jeg
opplevde under krigen. Her var jeg trygg når jeg kom opp her, og jeg kunne meget enkelt
få kontakt med utenverdenen.
- Og vi har også herr Nilsson, hvor er du? Arne? Jo, der sitter Arne.
- Vi var nemlig avhengi av flere svensker, og da var det en mann som hadde
droske - heter det droske på svensk?
Arne nikker.
- Ja det heter droske på norsk også.
- Her heter det ofte drosje også, sier en stemme fra tilskuerne.
- Nå kunne Einar Judén komme kl 11. - 12. på natten og banke på vinduet nede
på Alstakan - greide jeg å huske det - det kommer tilbake! Så kom Arne ut og
kjørte Einar frem - det var ganske langt å gå, og han hadde ikke tid til å bruke
lang tid på å gå. Han kjørte helt opp til grensen og satte av Einar Judén
her, som da forsvant inn på norsk side. Så uten en slik hjelp fra svenskene
hadde det heller ikke gått. Så samarbeide med svenskene, både på dette
nivået og på det høye plan, som jeg faktisk fikk, det var enestående. Men
dette var meget hemmelig. Hvis dette hadde kommet frem til myndighetene nede
i Stockholm, så ville begge disse politifolkene kunne blitt arrestert. De
gjorde en enorm innsats for Sverige. De fikk vite alt om tyskerne i Norge.
- Jeg tror jeg stopper der. Og jeg håper det kommer mange flere hit til dette praktfulle stedet. Men jeg tror ikke de får en så fantastisk oppvartning, men den er dere jo litt med på selv også.
Hvor har vi vært, hvor er vi, hvor skal vi?
Drosjesjåfør Arne Nilsson, en god hjelper for kurerene. Uansett når på
døgnet de kom, stilte han opp og fraktet dem opp til grensen.
Gunnar hadde med seg noen av bøkene han hadde skrevet, og solgte dem og
skrev navnet sitt i bøkene. Så måtte han videre mens vi andre tok det med ro
på Håkerudtomta.
Hans Petter Holm
Rune Skoglund
- Når vi ventet kurerer, forteller Rune Skoglund etter at Gunnar Sønsteby
hadde reist, - hang vi opp en liten, hvit fille opp utenfor huset. Det kunne
foreksempel være et håndklede. En dag hadde hushjelpen vasket en masse tøy
og hengt det ut rundt huset. Da var det en kurer på vei hit, men da han så
alt det hvite tøyet som hang rundt huset, turte han ikke å komme inn. Og vi
syntes det var rart at kureren ikke kom, for de var som regel meget
punktlige.
Litt ut på kvelden skulle jeg ut på tunet og gjøre noe arbeide, og da fikk
jeg høre en forsiktig plystretone oppe i skogen i den retningen. Jeg gikk
oppover dit, og der lå kureren og pekte på meg med pistolen sin. - Hva har
skjedd, sa han forskrekket. Er det mange tyskere her? Gleden hans var stor da jeg kunne forsikre om at det bare var vi som hadde
gjort en stor tøyvask.
På spørsmål om det hadde bydd på problemer at broren Albin hadde blitt tatt
for å være Nazist, bare nikket Rune. I en periode etter krigen hadde dette
vært vanskelig.
Nå nærmet stunden på Håkerudtomta seg slutten, og Hans Petter Holm delte
rundhåndet ut forskjellige saker og ting til de som hadde hjulpet til slik
at det ble så vellykket.
Drosjesjåfør Arne Nilsson fikk også en gave.
Nå var tiden kommet til å ta bildet av alle deltakerne, og det finner du på
toppen av neste side.