Ullern Historielag

Turen gikk videre til Ringerike museum og Norderhov kirke. Museet holder til i den gamle prestegården, som er fra 1600 tallet. I museet finner man forskjellige ting som har tilhørt P. Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe. Et hjemmestyrkemuseum, en rekonstruksjon av en konge grav ved Veien osv.

Men det viktigste for oss var Svenskestua.

Runar Berg fortalte om det som engang har skjedd her i denne stua. Vi er midt inne i det ettertiden kaller "Den Store Nordiske Krig", som varte fra 1709 til 1720. Lørdag 28. mars 1716 stoppet svenskene på Norderhov prestegård. Her var Anna Colbjørnsdatter prestekone. I 1682, da hun var 15 år gammel, giftet hun seg med presten Jonas Ramus. Innen nesten like mange år fikk hun og Jonas fem barn.

Anna hadde hørt rykter om at det var norske styrker i område, i blant annet på Stein gård. Dessuten viste hun at svenskene hadde plyndret og brent mange gårder. Da de svenske troppene slo seg ned rundt Norderhov kirke, var hun klar over at hennes oppgave var todelt: Hun måtte få gitt beskjed om de angrepsplanene hun etter hvert skjønte at svenskene hadde, og hun måtte oppholde dem og gjøre det slik at de ikke plyndret og brente Norderhov. Det er derfor sannsynlig at hun bevist tok i mot Oberst Axel Löwen på en så overstrømmende måte, at det ville bli vanskelig for ham å ødelegge prestegården. Hun hadde fra sine tjenestefolk fått høre at de norske styrkene marsjerte frem mot Ringerike, og hun sluttet seg til at de ville stoppe ved Stein gård. Oberst Øttken hadde sent en stor tropp nordover, og antagelig kom kaptein Collins fortropper til Stein gård samtidig eller litt før svenskene kom til Norderhov.

Svenskene fikk en meget bra oppvartning på gården, og dette gjorde at han tok det fullstendig med ro utover lørdagskvelden. Kanskje var han en uerfaren leder? Han hadde vært i ingeniørtroppene og hadde ikke kamperfaring. Han spurte Anna om hva hun mente nordmennene ville gjøre, og hun viste obersten mot Busund og sa hun mente det var sannsynlig at et angrep ville komme derfra. Og hun pekte ut retningen mot Lier. Obersten trodde at den korteste veien dit var på vestsiden av Tyrifjorden, og Anna hjalp ham til å tro dette. Så hoved-vaktpostene til svenskene, under ledelse av kaptein Allemander, ble plassert på høydedraget ved Busund. Her var det et ferjeleie.

Anna hadde budt oberst Löwen en stor sum penger for å hindre plyndring. Dette aksepterte obersten mot sin major Bruuns innstendige råd. Bruun hadde hørt at mange av de velstående i Christiania hadde sendt store deler av sine verdigjenstander til Norderhov i håp om at svenskene ikke ville komme dit. I gleden over et slikt krigsbytte ville mannskapet holde seg våkene hele natten, mente majoren. Men oberst Löwen hadde gitt sitt ord til denne imøtekommende og intelligente madammen, så noen plyndring skulle ikke skje. Major Brun og hans skepsis og plyndringsønsker hadde nesten ødelagt planen til Anna.

Det gikk med atskillig av gårdens matforråd og drikke denne kvelden. Brennevin og øl var alminnelig forpleining blant soldatene på denne tiden, og hun sørget for at de fikk rikelig, så mye de orket. Hun hadde overhørt planene til offiserene at de skulle angripe nordmennene neste dag. Hun trodde at dette gjaldt soldatene på Stein, og mente hun måtte få gitt beskjed. Hun snakket derfor med obersten og ba om lov til å sende en tjenestejente til nærmeste gård for å hente "ædike til maten" - andre skriver "pebber". Dette fikk hun tillatelse til, og en tjenestepike som i ett teaterstykke i det 18 århundre har fått navnet Kathrine, fikk dra av sted. Anna hadde god oversikt over svenskenes antall, plassering og våpenstyrke og alt dette skrev hun ned på en lapp som Kathrine skulle ta med seg. Det var en meget kald natt, så hun hadde også latt svenskene få forsyne seg av halmen. Dette brant med store flammer og gjorde at svenskenes tilstedeværelse var godt synlig. Oberst Löwen var sikker på at hans vaktposter ville se norske styrker i god tid, så han lot dette skje.

Tjenestepiken fikk beskjed om å ga til Sognefogden Ole Raae som bodde like ved. Han var ikke hjemme, men hans kone tok i mot lappen og ga seg av gårde til Stein med beskjed.

Natten til søndag den 29. mars 1716 er det nå klart at oberst Axel Löwen feildisponerte sine styrker og slakket av så mye på den militære beredskap at da nordmennene angrep, ble svenskene totalt overrumplet. Sannsynligvis viste han at nordmennene hadde forlegninger på Stein gård og stolte på at prestefrua hadde vist riktig retning. Det var mørkt da svenskene kom til Norderhov. Nordmennene hadde ikke gjort den samme feilen som svenskene, å gjøre opp ild. Löwen hadde derfor ingen muligheter til å orienteres seg om fra hvilken retning et angrep fra nordmennene ville komme. Denne usikkerheten hadde Anna vist å utnytte til det fulle.

Det var spennende å høre om hva som skjedde på Norderhov, men selv for moderne mennesker kan det være godt med litt mat, og her ble det nærmest istid

De fleste svenske soldatene var gått til ro. De sov i uniform, men hadde tatt sine støvler av. Obersten og noen av offiserene satt og pratet med den syke presten Jonas Ramus. Alt oste fred og fordragelighet. Hos nordmennene var det heftige diskusjoner om man skulle angripe. Det var bare en fortropp som lå på Stein, og flere ønsket å vente på hovedstyrken. De besluttet å angripe da de fleste mente at de ville ha alle fordeler av overraskelsesmomentet.

Så derfor satte de norske dragonene under ledelse av kaptein Knut Gyllenstierne Sehested, løytnant Collin, Thore Hovland og Poul Putten seg i bevegelse langs veiene i retning Norderhov. I sine karmosinrøde våpenkjoler og strågule for, underfor, krage, oppslag, rabatter, vest og bukse var de et imponerende syn der de tok seg frem. Den strågule fargen viste at de tilhørte Det Opplandske Dragonregiment. Øttken og Collin bar Akershusregimentets hvite farger. Alle bar den tresnutede hatten med hvit kant.

Veiene var svingete og gikk helt annerledes enn i våre dager. Ved Hungerholt, ikke så langt fra Stein ventet de på på Øttkens styrker. Som regimentssjef var han den eneste som kunne godkjenne et angrep. Han ville først ikke angripe svenskene da han viste at de var tallmessig overlegne. I tillegg påsto han at han ikke hadde klare ordre om å angripe. De øvrige norske offiserene ble mektig forbannet på Øttken. De truet med å gi ham bank, og han svarte at han var så ukjent i området at han ikke torde angripe om natten. Da trådde dragon og vaktmeter Thore Hovland og menig dragon Poul Putten, med tilnavnet Skomaker, fram. Thore var en kjempe av en kar, en solid bondegutt, sterk som få og med et mot som Øttken kunne misunne ham. Thore var fra Ask og godt kjent i området, og Poul var fra Klekken. De sa til Øttken at de kjente vær bidige gjerdestolpe mellom Stein og Norderhov, så de kunne godt ta ledelsen hvis obersten ikke torde. Øttken lovet at de skulle de få lov til.

Planen som nå ble lagt, de viste jo det meste om våpnene, plasseringen og vaktholdet til svenskene, gikk ut på at avantgarden skulle gå så lydløst som mulig mot fienden. Vaktpostene ved sørporten måtte uskadeliggjøres så stille som mulig, og porten hektes av hengslene. Så skulle resten av styrken sprengri inn med dragne våpen og under geværild for å skape full forvirring. Collin, Hovland og Putten skulle i spissen for 25 dragoner begi seg direkte til hovedhuset hvor de antok at de øverste offiserene befant seg, og ta disse til fange. Offiserene skulle så under trusler tvinges til å beordre den resterende styrken til å overgi seg.

Kort fortalt virket alt etter planen, og vaktpostene ble uskadeliggjort. De svenske soldatene var erfarne soldater som levde etter "skjuta föst, fråga senn", men når de som ble oppmerksomme på nordmennene skulle skyte, så virket ikke flere av geværene. Det hadde drysset snø ned på dem, og varmen av bålet hadde tint snøen og gjort kruttet vått. Men en av vaktene rev opp sitt gevær og skjøt nærmest på måfå mot Poul Putten. Han så hva som holdt på å skje. Han var en mester i å kaste kniv, men sverd hadde han ikke kastet. Skuddet traff ham i foten, og han stupte forover i snøen så lang han var samtidig som han kastet sverdet. Det boret seg inn i skulderen til svensken. Samtidig hugg Thor med tohåndssverdet over svenskens nakke, og da var det slutt på ham.

Nordmennene angriper

Nå ga løytnant Collin orden: "Angrip dragoner! La fienden få en omgang!" Han sporet hesten og de norske soldatene red så raskt de kunne opp mot prestegården.

Löwen hørte skuddene og sprang inn i stua der Anna oppholdt seg for å spørre hva dette var for smell. Hun forsøkte å berolige obersten og forklarte at det ofte smalt slik fra trærne her når det var slik sprengkulde. Han virket ikke helt overbevist, han hadde hørt for mange skudd til det, og nå fant Madam Ramus det sikrest å trekke seg tilbake fra hva som måtte komme.

Thore var bekymret over vennens Påls tilstand. Han kom seg opp, klaget over smertene og sa at han ikke var dau enda. Så kom han seg mot porten, som de to løftet av hengslene, og så kom de seg tilside i det Collins styrker kom i strak galopp rett inn på gården.

Inne på prestegården fikk Thore øye på oberst Löwen gjennom vinduet og fyrte av. Men han bommet. De første nordmennene skjøt på alt som rørte seg i vinduene og døråpningene. Löwen kom seg ut i bare undertøyet for å finne at hans hest som han hadde beordret oppsalet hele natten, var låst inne på stallen sammen med hestene til de fleste offiserene.

Vill av raseri løp Löwen omkring og skrek etter Anna, sørgelig klar over at hun hadde lurt ham. Med korde i hånden løp han rundt i undertøyet og ga orre i øst og vest. Det varte ikke lenge før han ble tatt til fange.

Mange av svenskene ble drept, en god del kom seg unna og ble drept av bøndene andre steder. Et fåtall klarte å komme seg vekk slik at de kunne fortelle om nederlaget de hadde vært med på.

Norderhov Værstasjon - en værstasjon vi alle kan kopiere i våre hager?

Norderhov kirke

Norderhov - "Njårds hov" - har vært kultsted lenge før kirken kom hit. Kirken er fra middelalderen og kirken ble utvidet til korskirke i 1881. På kirkegården finnes en fellesgrav for svenske og norske soldater.

Gravstøtten til Anna Colbjørnsdatter og hennes familie hadde lenge en hedersplass inne i kirken. Men så ble den litt i veien og tjente en stund som skjerming mellom en veg og et ildsted. Nå er den satt opp i våpenhuset til Norderhov kirke.

Preben Johannesen forteller om Norderhov kirke

Altertavlen i Norderhov kirke. I feltet hvor du nå ser Jesus på korset hang lenge
Eilif Petersens maleri av Jesus.

Kistene til Anna Colbjørnsdatter og Jonas Ramus

Eilif Petersens bilde av Jesus

Portrett i kirken av Jonas Ramus og Anna Colbjørnsdatter. Bildene skal være samtidige med de to, og kan ha en forholdsvis god portrett likhet.

Neste post på programmet er Kistefoss Museum. Øivind forteller her om fabrikken AS Kistefos Træsliberi som i dag står nesten intakt som museum. Fabrikken ble grunnlagt i 1889 av konsul Anders Sveaas. I 1955 ble fabrikken nedlagt og først i 1999 ble Kistefoss Museum etablert. Anlegget er mye større enn hva vi besøkte. På nedsidene av fabrikken, mot elven, er det flere skulpturer i parken, en større kunstutstilling, en museumsbutikk, og årets utstilling med navnet "Romerske portretter i gull og marmor". Fra 22. mai til 25. september viser man her gamle romerske mynter med bilder av mange romerske keisere. Flere av keiserne er også vist i marmorbyster.

Fortsettelse av turen

Tilbake til forrige side

Tilbake til siden med oversikt over aktiviteter

Gå til toppen av siden