Oslo havn i gammel tid
- Oslo ble etter hvert en viktig transitt by, fortsetter Petter B. Molaug.
Varer som skulle eksporteres eller
importeres trengte et sted å lagres. Og mye ble eksportert. Det er blant
annet funnet en båt med bryner som endte sin reise på havets bunn. Steinkar
og kopper ble eksportert. Senere tørrfisk og mange andre varer. Og til Oslo
kom mye av det som utenlandske kjøpmenn kunne friste med.
- Veiene var ikke gode, så mye av transporten gikk med kløv, fortsetter han.
- Lettest var det å transportere større mengder varer med slede om vinteren.
Da ble også isen ute i fjorden brukt.
Rester av brygge med
sjøbuer på begge sider. Bryggekarene har vært fylt med stein. Senere ble
slike bryggekar med vesentlig større dimensjoner satt opp ute i fjorden.
Illustrasjonen er hentet fra "Oslo under Eikaberg av Gerhard Fischer
Den langgrunne sjøen utenfor Oslo skapte etter hvert utfordringer. I tillegg så førte elvene med seg mye leire som noen steder er blitt avsatt som tykke lag i løpet av forholdsvis kort tid. Man måtte derfor bygge brygger langt ute i sjøen. Grovt tømmer ble hugget og transportert hit. Kanskje kom noe fra Bygdøy eller fra steder lenger borte. I mange av de grove stokkene har man funnet hull som har vært brukt i forbindelse med fløting. Det grove tømmeret ble laftet i en firkant, senket ned og fylt med stein. Etter som tiden gikk, ble dette gjort lengre og lengre ute i fjorden. Petter B. Molaug viste bilder av noen av disse konstruksjonene. På en var det drevet en stolpe ned i bunnen, og til den, på 3 – 4 meters dyp, var det festet stokker ved hjelp av treplugger.
- Tenk gjennom hvordan dette kan ha blitt gjort, sa han tidlig i foredraget. Noe svar ble ikke gitt, så vi kan alle tenke på hvordan dette var mulig.
Mariakirken i 1222, før den fikk to tårn i fronten.
Langs hele sjøkanten var det brygger og sjøboder hvor varer ble lagret.
Tegning av Jørgen Swane
Etter hvert brant Oslo så mange ganger at hele området ble forlatt, og Christiania vokste opp under Akershus. Det ble på nytt jorder, og senere lager for tømmer her ute. På et kart som ble vist frem ser man at man måtte grave en kanal for Hovinbekken, slik at vannet skulle renne over den lange stranden som etter hvert landhevingen ga. Men nå fulgte en tid hvor menneskene gjorde store endringer innerst i Viken. Mye trefliser fra tømmerdriften ble liggende igjen, og man fylte igjen for å få plass til moderne saker som jernbane og industri. Jeg som er Web-ansvarlig og som skriver dette, bodde en tid på Fellesmeieriet, før det ble Tine og flyttet vekk fra Schweigaardsgate 34. Min far ertet oss småunger og sa at vi ikke måtte hoppe og sprette så mye, vi måtte da kjenne at bygget svaiet, det som var bygget på treflåter. Står du der Åkebergveien svinger opp like under der hvor gamle Enerhaugen lå, står du i Strandkanten for 1000 år siden. Alt utenfor, har engang vært sjø og er blitt land på grunn av landeheving og utfylling.
Til slutt ble det vist noen bilder for hvordan det vil kunne se ut her om noen år hvis alle planene man nå arbeider med blir virkeliggjort. Da man begynte med å lage vannspeilet var tanken å få fjernet containerhavnen utenfor slik at man kunne lage en illusjon med det kunstige vannspeilet som gikk over i Oslofjorden lenger ut. Et krav var at man skulle kunne ha fri sikt mellom Akershus festning, Hovedøya og Middelalder parken. Nå planlegges en by med forholdsvis høye hus mellom vannspeilet og sjøen utenfor. Noen fri sikt mellom de tre viktige middelalderstedene, synes vanskelig.
- Det er planlagt å kunne se fra et sted i Mariakirken,
gjennom en gate med hus på begge sider, til Hovedøya. Heldigvis er gaten på
de siste planene er blitt litt bredere, sa Petter avslutningsvis med et smil
som nok tydelig viste hva han mente om dette kompromisset.
- Men kanskje er det ingen som får råd til å bygge her?
(Illustrasjonene brukt er ikke fra foredraget - men hentet fra andre kilder.)