Ullern Historielag

Nå ble dagens hovedtaler introdusert. Lensmann Gudbrand Mellbye kommer fra Aremark, familien har vært lensmenn i flere generasjoner, og han var krigsfange på Grini under krigen.

Grini ble startet bygd som et kvinnefengsel. Det var nesten ferdig i 1940. Tyskerne overtok det, og gjorde det først om til interneringsleir for norske krigsfanger. I mai - juni 1940 ble leiren brukt til dette. 14 juni 1941 ble leiren gjort om til tysk konsentrasjonsleir. Det var flest norske fanger, men polske fanger ble overført til leiren fra Åneby i Hakadal. Til å begynne med ble fangene plassert i fengselet, men fra 1942 ble det nødvendig å bygge brakker for å motta det sterkt stigende antall internerte. På det høyeste var det rundt 4800 menn og 600 kvinner i leiren. Alt i alt har rundt 20 000 fanger sittet på Grini i kortere eller lengre tid. Foruten nordmenn var det polakker, russere og franskmenn. Etter hvert plasserte tyskerne også kriminelle fanger her.

Leiren var bygget opp etter mønster fra de konsentrasjonsleirene i Tyskland. Fangene deltok derfor i den indre administrasjonen. Kostholdet var til tider helt utilstrekkelig. Men når alt kom til alt, var forholdene på Grini bedre enn i mange andre leirer, og spesielt leirene i Tyskland.

Etter frigjøringen i mai 1945 ble Grini tatt i bruk som fengsel for landssvikere, og omdøpt til Ilebu fengsel.

- 11. desember 1942 ble vi hentet til Grini av Gestapo, forteller Gudbrand Mellebye. Familien hans hadde deltatt i arbeide med å få flyktninger over grensen til Sverige. Først ble de tatt med til Fredrikstad, og senere gikk turen til Grini.

I 1942 seiret tyskerne på alle fronter. De økte trykket mot jøssingene, arresterte politifolk som ikke ville melde seg inn i NS. Mange lærere som ikke ville være på tysk side, ble arrestert og sendt til tvangsarbeide. Fra oktober 1942 ble mange jøder arrestert og sendt til dødsleirer.

Navnet "Fandens gebursdag" ble brukt på dagene 11. desember og 11. juni. Da forfalt en del regninger til betaling, og navnet kommer av det.

På Fandens gebursdag i 1942 ble Gudbrand Mellebye arrestert. Først gikk turen til Gestapos hovedkvarter i Fredrikstad. Juleaften 1942 ble en trist historie. Han ble forhørt juleaften. Ledende gestapooffiser innkalte ham til et møte noen dager før jul, hvor han fortalte at han skulle bort i julen. Men han ville komme igjen på det nye året, slik at forhørene kunne fortsette. Etter 4 måneder i arresten i Fredrikstad, gikk turen med buss til Grini. Han fikk beskjed om å pakke med seg alle sine eiendeler, og gjøre seg klar.
- Og det var fort gjort, vi eide jo nesten ingen ting, sa Gudbrand Mellebye.

Da de kom fram til Grini, ble det beordret ut av bussen og ble jaget frem av tyskerne til der de skulle møte ledelsen av leiren og bli innkvartert. Her ble de stilt opp med ansiktet mot en vegg. Eiendelene skulle stå på en bestemt måte ved beina deres. Hvis man snudde på hodet for å se hva som skjedde i rommet, var litt urolig eller hvis eiendelene sto en millimeter feil, vanket det slag og spark. Det tok mer enn fire timer før kommandanten innfant seg. Hele tiden var ordren at de skulle stirre inn i veggen. For noen ble dette for mye, og de svimte av. Hvis noen da prøvde å hjelpe, vanket det slag og spark. Den besvimte skulle bare ligge der. Og når den besvimte etter en kortere eller lengre tid kom til bevissthet, var ordren bare å komme seg opp og stå i giv akt mot veggen. Det første de ble fortalt av kommandanten, selvfølgelig på tysk som ikke alle forsto, var at de ikke måtte rømme fra liren. Hvis en rømte, ville ti tilfeldige fanger bli plukket ut og skutt. Og alle som hadde væt i leiren en stund kunne fortelle at dette ikke var noen spøk, det ville skje drap hvis noen forsøkte å rømme.

Tyskerne likte å gjøre en stor ting av lite. En i en annen del av leiren klarte å komme seg ut. Da ble blant andre lensmann Lislegård innkalt med beskjed om at han var en av de som skulle skytes neste morgen fordi en hadde greid å rømme. Men når alt kom til alt, så hadde han som rømte blitt arrestert i hjemmet sitt like etter at han rømte. Men tyskerne i leiren spilte et spil og forsøkte å skremme så mye som mulig. De likte å gjøre en stor ting av lite.

Nå ble man ført av gårde til brakka man skulle bo de neste dagene. Brakka var fylt opp med senger, og det var liten plass til personlige effekter, og mindre plass til personlig frihet. Han som fulgte dem inn kom hele tiden med råd om hva de burde gjøre for å slippe billigst unna.

Livet i leiren besto av at man ble vekket halv seks. En gjeng hadde da vært i gang en times tid for å tømme do i gangen. Dette var faktisk en populær jobb, fordi man da kunne gå inn i brakka og sove en time på dagtid. Denne timen ble ofte en svært tøyelig time. Så var det morgenvask, i to lange rør, skåret av på midten og fylt med vann. Her var det kaldt vann både om sommeren og om vinteren. Etter en liten frokost var det oppstilling og telling. Jobber ble fordelt, og så var dagen startet.

De nye fikk de minst ettertraktede jobbene, som graving av grøfter i sølevann, snekring ute osv. Senere fikk Mellebye en jobb hvor de satt og slo spikre ut av gamle planker. De skulle så sitte og banke dem rette, slik at de kunne brukes en gang til. De hadde lært seg at det gjaldt å se ut som om man var i arbeide hele tiden. Hvor lang tid ting tok var Tyskerne noe mindre interessert i, bare man jobbet hele tiden.

Det var svært lite mat i leiren, og matutdeling var en alvorlig affære for å få den mest mulig rettferdig. På bildet over her ser man potetene som er plassert i rekke og rad på bordet. Alle innsatte hadde et nummer som viktigste identifikasjon, og dette ble brukt til loddtrekning av hvem som skulle forsyne seg først. Potetene var lagd sortert etter størrelse, og derfor var det viktig å bli trukket ut tidlig. Da kunne man velge dens tørste poteten.

Når man hadde vært en tid på Grini, kunne man benytte kanaler, og kanskje få seg en bra jobb. En tid kunne man kanskje få oppgaven av å være potet sorterer. Her kunne det være muligheter til å skaffe seg litt ekstra poteter, eller enda bedre, klare å skaffe seg noe potetskall. Dette var svært populært, da kunne man lage seg potetlompe. Det ble stekt på ovnen i brakka, sammen med brødskiver som man fikk ristet og varmet på ovnen. Alle hadde sin egen karbidlampe. Fikk man tak i en blikkboks, ble en hengt over lampen med litt vann i. Litt tålmodig da, så hadde man snart kokte poteter!

Grini fangeleir ble etter hvert fylt opp av tyskernes fanger. Brakkene vokste også etter hvert i antall. Det var mye bra folk som møttes på Grini. Det er Joachim Grøgaard som har tegnet denne tegningen som tydelig viser hvor overbefolket det var.

29. mars 1944 ble plutselig 150 mann ropt opp etter dagens arbeide. De skulle stille opp og ta med seg alt de eide, som ikke var så mye. Slike opprop var alltid illevarslende. Skulle de oppropte sendes til Tyskland? Det så ikke slik ut denne gangen. Tre busser fra Oslo Sporveier sto klar for å ta imot de oppropte. De kjørte ut av porten, og gleden ble stor i bussen når de skjønte at de var på vei til Fornebu.

Leiren på Oksenøen var ganske stor og de teltlignende husene huset i perioder mange fanger. Det voldsomme huset i bakgrunnen er noe så uskyldig som låven til Oksenøen bruk.

Anlegget besto av flere rekker mindre hytter, og vaskebrakke, dobrakke og kjøkkenbrakke. Fornebu flyplass lå like ved siden av leiren.

Det bodde 18 mann i hvert av de små teltlignende hyttene. Det var ikke mye plass til annet en å ligge i dem. Madrassene var stappet med papir og treull, og det var nesten som å sove på en potetsekk. Midt i rommet sto det en ovvn, med skorsteinen opp. Arbeidet besto blant annet å lage parkeringsplasser for fly på Storøa og ved Oksenøen bruk. Lekter på lekter med grus kom til bryggen ved Oksenøen bruk. Grusen ble fylt over i små vogner som gikk på et jernbanespor. De ble trukket dit grusen skulle være, og ble brukt til å lage veier. Til parkeringsplassene skulle det også lages matter som man skulle legge over flyene. I ett hønsehus på Oksenøen bruk, satt noen å lagde disse mattene. Først ble hønsenetting festet sammen, bredde til bredde. Så ble siv fra Holtekilen flettet inn i hønsenettingen. Mattene ble etter hvert laget, men de som arbeidet med dem hadde et svært beskjedent arbeidstempo.

Mange av tyskerne her ute var greie å ha med å gjøre. Og fangene støttet de snille vokterne. En gang holdt en gjeng på med et arbeide ute et sted. Vokteren la seg til å sove under et tre, mens fangene holdt på med det de skulle gjøre. Plutselig oppdaget en av fangene at en offiser var på vei bort til dem. Hurtig ble vokteren vekket og satt i stand til forskriftsmessig å ta imot offiseren. En tjeneste var en annen verdt. Man viste aldri hva slags vokter man fikk hvis en av de snille ble flyttet.

Leiren på Oksenøen var blant de bedre å være i. Forholdsvis ofte kom det en brannbil fra Oslo til leieren. Den hadde med seg utstyr for å slukke sulten til fangene. Hver 14 dag kom de med 250 - 300 brød, sekker med havregryn og sukret tørrmelk. En fiskehandler leverte fisk til 300 mann hver 3 uke. Kokkene begynte å koke havregrøt kl. fire om morgenen. Det at man fikk havregryn gjorde at man kunne gjemme kjøttrasjonen. Når kjøtt fra rundt 10 dager var samlet, ble dette laget til Fornebugulasj.

Det var to portnerboliger som tilhørte Oksenøen bruk. Disse ble brukt som vaktstuer, og her satt det alltid vakt. Man måtte ha passerseddel for å komme forbi stuene. Vaktene skjønte også etter hvert at det var lurt å hjelpe fangene. Spesielt var det et stort språkproblem. Derfor hentet de tysktalende nordmenn som hjalp til når de ikke forsto når noen som ikke kunne tysk kom. De oppdaget også at det var greit å ha med seg en tolk når de skulle inn til byen og handle, og dette gjorde at fangene fikk bedre kontakt med livet utenfor leiren. Vokterne aksepterte ofte, eller de snudde ofte ryggen til, når tolkene ble besøkt av familie eller andre, og de gjorde ikke forsøk på å stoppe brev og annet som ble levert. Men, her gjaldt det å være forsiktig, det fantes også vakter som ikke tolererte og rapporterte slike ting.

Bildet som vises på skjermen her, er fra 7. mai på Grini. Dette var den siste oppstillingen. Den tyske leirledelsen overdro leiren til fangene. Gudbrand Mellebye hadde blitt bedt om å komme tilbake til Grini. Da han slapp ut, vandret han med det han hadde til Fagerborgveien, hvor familien hans bodde.
- Den natten fikk jeg ikke sove, fortalte han med et smil. - De gode sengene de hadde hjemme var det umulig å sove i.

Og det var det. Øivind Rødevand spurte de fremmøtte om det var mange som hadde vært med og hjulpet fanger under krigen, eller som hadde sittet på Grini. Flere hender ble rukket i været, og flere fortalte om sine opplevelser. Helt til slutt ble lensmann Gudbrand Mellebye takket for sitt bidrag, og så gikk forsamlingen ut i den kalde vinternatten.

Gå til toppen av siden