Flyktningeruten til Sverige, og Mustadfors fabrikker
Som vanlig startet turen tirsdag 3. juni fra Lilleaker
stoppested.
For en gang skyld var alle på plass før bussen kom, men siden
den var ganske presis, kom vi oss avsted til rett tid.
Noen av turdeltagerne på Lilleaker stoppested.
Noen skulle hentes nede på Rådhusplassen slik at bussturen gikk gjennom Oslo
sentrum.
Tom Sverre Vadholm var straks i gang med å fortelle om det vi kunne se fra
bussen. Hyggelig!
Vi kjørte under Leonardo Da Vincis bro. Denne broen ble bygget i 2001. I
1502 fikk Da Vinci en visjon om å bygge den største og vakreste broen verden
hadde sett. Den skulle binde Konstantinopel sammen med Pera, som
kalles det Gylne horn. Men de enorme dimensjonene skremte den tyrkiske
byggherren sultan Bajezet og prosjektet ble aldri påbegynt.
Broen bygget i Norge representerer et ønske om å ivareta det beste og
vakreste av renessansens kunst, vitenskap og humanistisk tenking, nemlig
møtet mellom det himmelske og det jordiske. Det kombinerer norske
byggetradisjoner og moderne treteknologi. Broen er et pilotprosjekt med en
ny type miljøvennlig treimpregnering som er spesiallaget for å bevare det
lyse treverket langt inn i framtiden.
Hans Petter Holm delte som han pleier ut sine flotte kart og forklarte hvor
turen skal gå. Første mål var Aremark hvor vi hentet
lensmann Gudbrand Mellebye som skulle fortelle
om flyktningene frem til grensen.
Men underveis til Aremark fortalte flere om forskjellige saker og ting.
Et lite men nødvendig stopp før vi nærmer oss Aremark.
Gudbrand Mellebye fortalte mens vi kjørte
innover mot grensen. Her er han avspeilet i bussens frontrute.
En stor buss på smale veier. Vi som var med holdt oss fast, men bussjåføren
hadde ikke problemer, selv om vi måtte ut og løfte opp et tre som sperret
mye av veien. Men snart var vi der vi skulle ta beina fatt og vandre i
sikkerhet over til Sverige.
Det ligger to gårder her inne. På norsk side ligger Bråten og på svensk side
Bråtarna. Gårdene kalles oftest Norske Bråten og Svenske Bråten. Under
krigen var det store jorder rundt begge gårdene. Da kunne man se fra den ene
gården til den andre. Men nå er det helt vokst igjen mellom gårdene, som
ligger 4-500 meter fra hverandre.
Det var en ikke så lang tur mellom gårdene. Vi stoppet på
den norske siden av grensen og her fortalte
Gudbrand Mellebye blant annet om grenserøysene som lå i nærheten, og om den
svenske gården vi så opp mot.
På svenske Bråten sto mange og tok oss i mot, blant dem var Gudrun Rydberg
fra Dalslands Fornminnes- och Hembygdsförbund og Grethe Adamsson fra lokalet
vi skulle til senere.
Her ønsker Grethe oss velkommen til Sverige, mens Gudrund holder roperten.