Tur på Bygdøy og besøk i Villa Gjøa
Et dominerende trekk i dette området er forkastningene langs vestsiden av Nesodden, hvor Nesodden som nå består av grunnfjell, er hevet i forhold til fjordområdet med Ildjernet og Steilene. Disse øyene består av kambrosilur-bergarter. Denne senkningens fortsettelse kan søkes i Mærradals-forkastningene - Sørkedalen og Langlidalen.
Interessen for Ullern Historielags tur til Bygdøy 5. september 2006 var stor. Godt over 40 personer var med da turen startet. Turen hadde fått navnet "sommerkveld på Bygdøy", og værgudene gjorde sitt beste for å gjøre været så godt at det virkelig ble en sommerkveld av de store!
Kim Hartvig skulle sammen med Tom Sverre Vadholm lede første del av turen. Her diskuteres de siste detaljene med historielagets formann, Øivind Rødevand.
Rødevand ønsket alle de fremmøtte velkommen, og fortalte om de kommende møter og aktiviteter som Historielaget har utover høsten. (Denne informasjonen finner du på startsiden på hjemmesiden.) Han introduserte de to turlederne, og så satte vi kursen oppover Christian Fredriks vei.
At det i lang tid har bodd mennesker, som har drevet fiske, jordbruk og hatt dyr på Bygdøy, konstaterte de to turlederne fort. Mange kongelige har holdt til her, spesielt om sommeren. Kongene har på hver sin måte vært med å gjøre Bygdøy til den perlen den er i dag.
Hovedøya kloster eide Bygdøy i tidlige tider. I slutten av 1200-årene kom Bygdøy under kongen. Da det ble bryllup mellom kong Håkon V og Eufemia, fikk hun Bygdøy i morgengave. Hennes datter, Ingeborg ga øya tilbake til Hovedøen kloster, som eide den frem til reformasjonen. Etter reformasjonen kom Bygdøy ladegård inn under Akershus slott. På ladegården ble det produsert mat til Akershus slott, og øya gikk nå under navnet Ladegårdsøya.
Deler av Bygdøy ble etter hvert solgt. Hesselbergløkken og Heningslyst var
tomter som ble skilt ut. Men kong Karl Johan ønsket å samle dette igjen. Han
ønsket å lage en ridevei omkranset av grønt fra slottet til Bygdøy. I 1918
kjøpte Karl Johan derfor tilbake mye av det som var solgt på Bygdøy.
Navnet Bygdøy ble tatt tilbake i 1877.
Men helt lett for kong Karl Johan var dette ikke. Stortinget ville ikke bevilge penger for å gjøre disse kjøpene, så Bernadottene kjøpte dette selv. Vi følger Christian Fredriks vei når dette blir fortalt, og faktisk er det Karl Johan som har anlagt denne veien.
Kongeskogen, som ligger litt nord for der vi nå går, bestemt at skogen skulle være skog. Stiftamtmann Fredrik Julius Kaas arbeidet lenge og hardt for å få skogen fredet. 6. april 1840 klarte han å få skogen fredet mot hogst og jakt. Det ble satt opp en skogvokter hytte, som fremdeles står der, hvor skogvokteren som skulle påse at ingen brøt fredningsbestemmelsene.
Stiftsamtmann Fredrik Julius Kaas (1758-1827) var i Norge i tre omganger. Først fra 1783 til 1787, så fra 1795-1802 og til slutt fra 1809-1814. Kim Hartvig tror han forlot Norge i 1814 etter samarbeidsproblemer med Christian Fredrik.
En vei som år innenfor Christian Fredriks vei heter Rideveien. Dronning Maud red ofte her, sittende i sin damesadel. Slik måtte damer ri den gangen. Dronningen syklet også mye, på sin velosiped, men dette gjorde hun bare inne på Bongsgården.
Det finnes forresten noen steiner som dronningen fikk satt opp. De har fargene blå, hvite og røde. Kunne du se de blå eller de hvite så var det greit at du gikk i datidens heldekkende badedrakt. Men kunne du se de røde steinene, da måtte du få på deg ordentlige klær.
Hele Oslofjordet er interessant geologisk sett. Dette forklarte Kim Hartvig når vi kom ned til kysten. Hele dette området har en gang vært havbunn. Så sprakk den platen vi bor på opp, og når vi ser mot Nesoddlandet som på bildet over, ser vi tydelig at siden av Nesodden har samme fasong langt av gårde. Dette er nemlig en forskyvning i platen, Nesodden ble liggende oppe, og der vi nå har sjø sank relativt sett ned og dannet Oslofjorden. Selve Bygdøy er gammel havbunn, med nærmest skifer. Denne er ikke spesielt behagelig å gå på, så blant annet Paradisbukta er fylt opp med fin sand slik at det skal være behagelig å vasse ut i havet der.
Paradisbukta ja. Her hadde en konge store paner om å bygge et herskaplig slott for seg og sine. Men siden kongen var upopulær som konge, fant han ut at han ikke ville beslaglegge denne flotte bukta bare til eget bruk.
Men mens han ventet på å bygge, bygget han syv kongevillaer langs kystlinjen her. Disse var mest tenkt brukt om sommeren, og var tenkt bebodd av folk som var ansatt på kongsgården. Alle disse villaene, med unntak av en, Villa Gjøa, er nå fjernet.
Kong Oskar II utenfor Villa Victoria sammen med flere medarbeidere. Kongen hadde en gartner med navnet Kaiser, og når de møttes hilste kongen alltid sin gartner med ordene: "God dag, min kongelige Kaiser!"
Paradisbukta - kongenes interesse for denne bukta har gjort at det er lagt ut fin sand på bunnen.
På dette kartet, som viser Bygdøy kongsgård i 1880, er kongevillaene tegnet inn.
Da disse villaene lå her, var tiden en annen. For at folk skulle få bade, ble det anlagt lukkede sjøbad, badet er helt til høyre på kartet over her. Damer og menn badet på forskjellige steder, eller til forskjellige tider. Badedraktene var slike at man var like kledd i vannet som ellers. Bygdøy sjøbad ble bygget på nord vest siden av Bygdøy, innenfor Killingen. Badet ble anlagt i 1880 av kongsgården, og ble forpaktet bort til Christiania Meieribolag. Til å begynne med drev de et sveitseri her - et serveringssted. Senere kom en sommerrestaurant med en friluftsscene. Her ble det spilt revy til langt ut på 1930 årene. Bygdøy sjøbad ble nedlagt i slutten av 1950-årene.
Å komme inn på sjøbadet kostet penger, og noen arbeidere fant en annen løsning. De gikk til bukten og badet der, gratis og nakne. Det ble fortalt at dette var opphavet til navnet, Paradisbukta.
